You go away for a long time and return a different person -
you never come all the way back
Vårsola lyser gjennom vinduet. For et år siden var jeg på reisen i Vietnam og Indonesia; jeg rakk ut hånden til det ukjente, til eventyret. Når du legger alt ifra deg og reiser av gårde, er det nesten ikke et valg, du bare må. Noe i meg har forandret seg.
Reisende mennesker er annerledes, og kanskje er det sånn at vi alle blir en annen på reiser. Som om en mer levende del av oss kommer fram; en friere del. Å møte nye kulturer, se mennesker som lever på en annen måte, det er viktig for oss alle og kanskje spesielt viktig for de av oss som søker en annen måte å leve våre liv på. Jeg opplever ofte en åpenhet og en villighet til å dele historier med andre reisende.
Reiseskildringer er de eldste fortellinger i verden; historier som ble delt rundt leirbålet, når noen kom tilbake fra en reise, med nyheter fra den vide verden... en utbrodering av andre menneskers liv, alt som er annerledes eller rart eller morsomt. "De er akkurat som oss" eller "De ligner ikke oss i det hele tatt".
Story is a search for community. As we tell each other who we really are,
we find the people with whom we really belong. Story brings us home.
Nå, etter den store stillheten som har vært det siste året, kan jeg kjenne på en lengsel etter å reise. For meg er befriende og forenkling to ord som kommer opp, når jeg tenker på reising. Hvem er jeg da, bare med en enkel bagasje? Med klær, notatbok og kamera i bagasjen.
Det indre landskapet
Kanskje har du også sett dokumentaren 'Hva jeg lærte av en blekksprut' på Netflix, om et uvanlig vennskap og alle mysteriene i en blekkspruts verden. Kanskje har du sett Fantastic Fungi av Louie Schwartzberg, om soppens forunderlige verden. Det finnes et fantastisk nettverk under jorden, og vi mennesker er et nettverk på jordens overflate, sammen med naturen rundt oss, og vi trenger å leve i balanse. Naturen har alltid forundret meg, og nå mer enn noen sinne.
Hva kan jeg lære av sommerfuglen, soppen, korallrevet og mikrobene? Tankene mine vandrer stadig ett år tilbake, til Bali og ikke minst den bilfrie lille øya Gili Meno.
Der, vandrende på de varme sandstrendene; mens vi "beach comber" som er en av våre absolutte favoritt-sysler i familien; lete etter skjell, steiner, rare funn... Det er så lett å henføres i slike omgivelser, og jeg fylles av stor ydmykhet. Jeg vil nok alltid være den som fyller mine lommer med skatter som finnes i naturen, og bringer dem med meg hjem.
Bali er jo helt magisk, men å møte det nære her hjemme, med undring, kan også være stort. De små eventyrene er også store opplevelser. På samme måte som når jeg går langs en strand og leter etter fine små skatter, leter jeg her hjemme etter små fine øyeblikk i dagene mine. Jo mer jeg øver, jo oftere ser jeg hverdags-magien.
Mine vandringer har åpnet meg opp på måter jeg ikke kan huske siden jeg var barn.
Det samme opplever jeg i meditasjon. Mindfulness er en visdoms-tradisjon; det å leve i undring i forholdet til våre omgivelser og andre menneskers livshistorier, er å praktisere det i det daglige.
Meditasjon trenger ikke være en formell praksis etter et tidsskjema eller en spesiell teknikk. Det trenger ikke være røkelse eller læring fra en guru. Det kan være en stille vandring, der vi føler oss i ett med øyeblikket.
Meditasjon kan rett og slett være ren fascinasjon med dette øyeblikket, akkurat som det er.
Være nysgjerrig i opplevelsen.
Ikke legge til noe.
Ikke ta bort noe.
Ingen mål, eller søken eller agenda.
Ikke oppnå en spesiell tilstand eller opplevelse.
Bare ren undring.
En åpen, barnlige bevissthet, med lyden, synet, følelsen, som ømt drar oss inn i en 'verden'.
Akkurat i dette øyeblikket; en levende følelse, helt tilstede. En opplevelse av noe dypt, vakkert og litt hellig.
Å undres er å se det vakre, det umulige, det store,
det lille, det som får ditt sinn til å utvides.
Kan du gjette hva dette er? Det er faktisk det mest detaljerte bilde av et menneskes celle, muliggjort ved noe så avansert som radiografi, kjernemagnetisk resonans og kryoelektron mikroskopi. Tenk for noen vandrende mirakler vi egentlig er!
Det ligger i vår natur
Kan vi bestemme oss for en ny vei? En vei der vi lærer av naturens visdom. Pandemien vi er inne i tvinger oss inn i nye måter å ta vare på naturen og hverandre. Hva om vi tar i bruk undringen over hvor intelligent naturens system er?
Forundrings-effekten.
Det kalles til og med automatisk mindfulness
Har du sett et nærbilde av en prestekrage eller en solsikke, kan vi se det som kalles Sacred geometry (fritt oversatt: hellig geometri). Min første tanke når jeg så det var "jeg tror jeg blir religiøs...". Det er så hjerteskjærende vakkert at noe både går i stykker og åpnes inni oss når vi ser det. Vi burde bli like kloke som blomster. I prestekragen står blomstenes blader i en formasjon etter det gylne snittet slik at hvert blad får maksimalt med lys uten å skade eller ta ifra de andre bladene deres kraft. Det kalles perfect sharing i naturen. Med en slik innsikt forstår vi hvor langt borte vi er fra naturens visdom. Nå trenger vi å lære mer av naturen enn om naturen fremover.
Et lurt tips å ta med seg, nå som vi er så teknisk påkoblet mesteparten av dagen, er å ta en liten "teknologisk detox" midt på dagen. Når vi løsriver oss fra skjermen, om så bare for en liten stund og tar oss en liten tur ut, slapper vårt nervesystem av, samtidig som vi får litt frisk luft.
Steve Jobs fra Apple var kjent for å ta seg slike pauser og vandret barbeint rundt på campus. Han fortalte at det ga han nye perspektiver på problemer han ønsket å løse, og han tok gjerne brainstorming-møter ute på denne måten.
"Walking opens up the free flow of ideas"
Vi trenger å knytte sterkere bånd mellom oss og naturen. Veien videre er sammen med naturen.
Kriser forandrer oss; vi er ikke de samme når vi kommer ut av en krise, som vi var før vi kom inn i krisen. Denne pandemien er en krise. Vi blir enten bedre eller dårligere mennesker av en krise, og vi må tørre å velge hvem vi ønsker å bli.
De to store H'ene. Håpet er, etter min erfaring, det viktigste vi beholder i krisesituasjoner. Håp er ikke helt det samme som optimisme, for håp har litt av realismen i situasjonen i seg. Men de kan godt gå hånd i hånd. Det jeg liker med håp og optimisme er at de leter etter noe som peker i riktig retning.
Og ikke minst er humor viktig. Å finne noe å le av, midt i ansiktet på alvoret. Det skaper et litt annet perspektiv, det gjør at vi senker skuldrene, og kanskje kjenne at humoren vinner litt over alvoret.
Det levende livet som vi er vant med rundt oss, er satt på vent. Mennesker som klemmer og skubber borti hverandre, som smiler uten masker, som gir oss lett tilgang til hele sitt uttrykk. Vi har satt mye på vent i lang tid, vi har fremdeles uvanlige dager og vi har holdt oss borte fra hverandre - i ren omsorg. Vi må tørre å tro på det det gode som kommer etter dette.
Bevegelse inspirerer. Når vi beveger oss, kan vi finne inspirasjon til å skape noe. Vi kan gå med en følelse nå at det eneste vi vil er å være et annet sted. Det krever at vi er tålmodige, men samtidig håpefulle. Hvert lille steg har betydning nå, vi kan velge å bevege oss fremover.
Jeg tar med ordene fra Åsmund Seip #poesimedisin:
"Elsk din raggete sjel,
den rotete historien
om hvem du er"
Vi trenger nye idéer og nye perspektiver.
Dyrk nysgjerrigheten,
les, skriv, se på stjernene,
gå ut, reis, skap noe, dans,
alt som gir ditt hjerte glede.
Velg å se verden med nye øyne.
Vi vandrere finnes overalt ♡ en barbeint hilsen, xx
Solvitur ambulando