I dag kjenner jeg at jeg vil dele, og jeg kjenner på glede og takknemlighet.
Jeg har skoene av, kjenner gresset under føttene og solen som varmer. Når føttene er bare, er det som om mye oppleves annerledes.
Så tenker jeg tilbake på de siste måneders forberedelse før utstillingen, og følelsen av å gå en ny vei barbeint. På sårbarhet og utfordringen i det å gjøre noe nytt.
For noen ganger trenger vi å lage en ny vei. Ta nye valg.
Jeg kjenner stor takknemlighet overfor mine nærmeste, som både har oppmuntret og heiet ved de små og store terskler som jeg har gått over på veien. Det er skummelt å gjøre ting vi ikke har gjort før. Og i tillegg er det så uendelig lærerikt og fantastisk når vi (les jeg) tør.
Takknemlighet for alle venner og bekjente og ukjente som har støttet, hver på sin unike måte.
Jeg kjenner på glede over å våge. Ta det neste steget ut i det ukjente. Ut i et barbeint liv. Et varsomt steg. Et stort steg. Et famlende steg. Uansett.
Glede over å våge å satse. I mitt tilfelle var det å selge bilen for å lage bildene som ble hengt opp på galleriet. Ikke like populært hjemme, når man har ungdommer i huset som gjerne vil kjøres både hit og dit. Men det blir en bra story av det ♡
For er det ikke sånn at det er vi selv som er medskapere i våre egne livshistorier? At vi selv velger å være en aktiv part som styrer det i den retningen vi ønsker?
Min verden blir bedre når jeg tenker sånn.
Jeg kjenner på stor glede over all de små møtene og samtalene og ordene som er delt i løpet av denne måneden som bildene har hengt på galleriet. Det som er så vidunderlig, er at alle disse små øyeblikkene er nå med på å forme min vei videre. Alle deres små kommentarer og ønsker har jeg tatt til meg. Og sammen med mine egne ønsker, styrer de meg nå mot neste steg.
Trå varsomt. Men våg. Om det hjelper, så skriv ut Janteloven og legge den under dørmatta, så du kan tørke føttene vel og lenge på den hver gang du skal gå noe sted.
La oss heie på hverandre. Jeg takker deg og heier på deg.
Ja! til å skape nye storys, nye eventyr!